Les historien bak de første bretoner i Norge.

Bergenseren Hugo Mowinkel Nilsen var en pasjonert jeger, og hadde i mange år jaktet med engelske settere. Hans erfaring var at det var de lette hundene som var de mest utholdene på jakt. De var mindre utsatt for slitasje på labbene, de holdt til siste jaktdag, tok mindre plass i hus og bil og trengte mindre mat. I tillegg ønsket han seg en hund som han kunne jakte både på høyfjellet og i skogen med. På skogsjakt etter rugde kunne datidens engelske settere bli noe for stortgående. Gordon setter og vorsteh, som den gangen var mer spesialiserte skogsfuglhunder, var for Mowinkel Nilsen ikke aktuelle da de var for store og hadde mørk farge, noe som gjorde at de ble vanskelige å se i skogen.
Holley Haven Major, til daglig Peik, var den første breton hannhund som kom til Norge. Her sammen med eier Sigurd Årstad som var en av de som sto bak det omfattende arbeidet med de første importene.

I utenlandske sportsmagasiner fant han artikler om breton, og beskrivelsen av rasen syntes å dekke de ønsker han hadde for sin jakthund. Han fikk med seg Sigurd Årstad og sin sønn Helen Mowinkel Nilsen, og fra Frankrike fikk de tilbud om ei drektig tispe. Dette importforsøket ble imidlertid stoppet av veterinærmyndighetene på grunn av rabies i Frankrike.
I 1954 fikk de via Sigurd Skaun, en kjent jaktskribent, kontakt med Edgar W. Avrill fra Michigan, USA. Etter et meget omfattende forarbeid med ordning av importtillatelse, eksportlisens og flere andre formelle formkrav, kom det 31. August 1954 2 tisper til Norge. Bilkarens Diane de Beauch og Rickis Belle de Beauch ble satt i karantene hos Martinus Stalheim på Vossestrand. Etableringen av en slik karantenestasjon var i seg selv et omfattende arbeid. I 1955 kom Holly Haven Major, til daglig kalt Peik, og ble i Sigurd Årstads eie, og det første kullet ble unnfanget allerede under karantenen, kanskje en kontrollert tjuvparring!
1956 kom Dichy Pluto LOF23361 som “skipshund” fra Frankrike og ble overtatt av Rolf Westfall Larsen. Hugo Mowinkel Nilsen tok kennelnavnet Avrill til ære for Mr Avrill, som donerte de første bretonene som kom til Norge. Avtalen dem i mellom var at valpene kunne betales tilbake med valper i retur en gang i framtida. Til tross for at hundene i seg selv da ikke kostet noe, hadde importørene en utgift på nærmere 6000,-. Den gang kostet en engelsk settervalp av topp avstamning fra 200,- til 250,- kroner.

AVL DE FØRSTE ÅRENE
Disse få importene dannet grunnlaget for den første avl på breton her i landet. Peik ble parret seks ganger med Belle og to ganger med Diane, og dette ga 27 valper. Dichy Pluto ble parret med Belle og Averills Petsy. Noe senere dro Birgit Isdal med sin Averills Petsy til Danmark og fikk parret henne med Kalet de Keranloan, noe som ga 7 valper.
I løpet av de første 7 årene ble disse hundene opphavet til en stamme på 334 registrerte bretoner. Med en så tett innavl var rasen utsatt for å få avlsmessige lidelser, men man har i ettertid ikke registrert at dette ble noe problem. Unntaket er hofteleddsdysplasi, men røntging ble ikke brukt og diagnosen ble stilt på klinisk grunnlag.
Det ble i 1960 eksportert 2 hunder av denne stammen til Danmark, og dette var de første bretoner i Danmark.

VIDERE AVL
I 1966 tok Kolbjørn Kolsvik inn Nydams Buster (Loriaot de L`Argoat - Lonka de Saint Tugen) fra Frankrike via Danmark. Buster var Kolsviks andre breton, men den første hadde alt for dårlige jaktegenskaper til å bli lenge hos denne eier. Buster var derimot det jegeren ønsket seg. En intens jakthund med stor jaktlyst, utholdenhet og viltfinnerevne. Buster godeegenskaper og jaktprøveresultater gjorde ham svært populær i avl, og han hadde 30 kull med 22 tisper og i alt 176 avkom. Han avlet meget bra jakthunder, og ga rasen det løftet den trengte på tidspunktet. De amerikanske hundene ble den gang av mange vurdert til å være noe for tunge og med for liten intensitet på jakt.
Varh de Cornouaille (Orsa de Cornouaille - Narlik de Cornouaille) ble importert fra Frankrike av Torgeir Liljedal, men senere overtatt av Grethe Baklid. Varh har ingen jaktprøveresultater selv, men var en stortgående jakthund som mot våre etablerte linjer avlet bra. Han hadde 11 kull og 98 avkom.
Disse to hannhundene og deres avkom utgjør stammen av det man kaller norsk breton, selv om de alle er importerte.

NORSK BRETON KLUBB
NBK ble stiftet 25 februar 1957 av en håndfull entusiaster i Bergen. Klubbens navn var de første år Norsk Bretagne Spaniell Klubb. Dette var en oversettelse fra amerikansk hvor rasens franske navn, epagneul breton, var blitt oversatt til brittany spaniell. Dette trolig fordi man har blandet sammen ordet epagneul som betyr langhåret, og espagneul som betyr spaniel. Rasen har aldri vært en spaniell, men den misvisende amerikanske oversettelsen dro man altså med seg videre. Spanielnavnet gjorde det ikke lettere å introdusere rasen i det etablerte jakthundmiljøet, men da klubben ønsket en rettelse til det korrekte breton, satte FCI, den internasjonale kennelklubben, seg i mot dette. Etter mye arbeid fikk man imidlertid i 1963 godkjent rasenavnet breton i Norden.
Styret og hovedvekten av virksomheten var i de først 10 år av klubbens levetid lagt til Bergen, men etter hvert etableret det seg en aktiv avdeling på Østlandet. I 1967 flyttet styret til Osloområdet, og ble der til 1988. Siden har styret hatt hovedsete i Trøndelag.
I dag har klubben et landsdekkende distriktskontaktnett med avdelinger over hele landet.

Kilder:
Norsk Breton Klubb 25 år; Agno Røer .
25 år med breton i Danmark; Aage Stenhøj Jørgensen.
Foredrag av Helen Mowinkel Nilsen, Bergen 1996

Les også: